Andromedatid

Når jeg legger meg hører jeg havet
og den endeløse rekken av ting vi har glemt
blåser gjennom natten.
Jeg lukker øynene og sover i sirkel,
husker at røttene vokser i mørke.
Idéen om opp er en gåte,
og svaret er vind eller skum
og helt sikkert død.
Inne i meg himmelhvelv.
Inne i deg andromedatåken
og amazonas overgrodde bredder
en morgen i januar.
Alt vi ikke kan tenke finnes.
Alt som finnes er diktet opp
og kan diktes opp på nytt.
Jeg stryker setning for setning
og fyller lungene med oktober
og så med april.
Som elver skal vi være,
og som vier, og vind.
Månen beveger atlanteren
ut og inn gjennom dagene
slik vi stiger og synker i hverandres lys.
Bølgene slår mot land.
Når vi våkner skal vi være vanvittige
og ville som lyden av vann
mens sorgen revner utover verden.