Bardo

Det kan kjennes sånn, som at vi lever i en skremmende, vektløs tilstand i et stort og mørkt intet. Et slags mellomrom. Jeg tenker på det buddhistene kaller bardo: mellomtilstanden mellom døden og gjenfødelsen. Bak oss verden slik vi kjente den, der systemene vi trodde beskyttet oss mot hverandre ligger rasert og forvitret utover. Stummende mørke. Endeløs natt. Synet er borte, alt vi forsøker å gripe er utenfor rekkevidde. Hørselen hører: Desperate skrik fra mennesker som mister alt, tåkeprat fra mennesker uten moralsk kompass, den øredøvende følelsen av å ikke få puste og å ikke nå frem. Der svever vi, uten fotfeste og uten hukommelse, i handlingslammelsen som følger med den tilstanden der man har glemt at man har makt, der hendene ikke lenger kan gripe gjenkjennbare strukturer og få følelsen av at de kan la seg bevege.