23. september 2024, dette er fremdeles
en revolusjonær og opprørsk handling: Å tenke at i dag
skal jeg bare stå slik under en blek sol
og kjenne lyset ta plass i min stemme.
Vite at der rognebærtreets løvverk dør i voldsom skjønnhet,
er imperiets fall svart, og grusom.
Høre grågåsa kalle på sine, et plogtrekk
over frostdekte åkrer.
Løfte hodet og se at kompasset er medfødt,
at det styrer mot noe mildt
og mer næringsrikt.
Sommeren dør i solens farger,
selvfølgelig og uten drama.
Imperier dør i vold, frenetisk
i en forkvaklet tro på at ondskap genererer kraft.
Men ondskapen går på tomgang.
Ondskapen dreper seg selv innenfra.
Til frokost spiser jeg rips og sylskarp luft.
Dette er arbeidet vi ikke kommer bort i fra;
å sørge for at vekten av mørket som omslutter oss
skal høres klart når vi åpner munnen.
Som sang,
som trolldom.
Les neste
