I dag tenker jeg på den nye verdenen.
Jeg tenker på at i 1501 seilte Amerigo Vespucci over havet og skjønte at verden var større enn Europa — uten å skjønne at Den Nye Verden også var større enn Europas stormannsgalskap, og uten å skjønne at den slett ikke var ny.
Jeg tenker på mennene i båtene som med sine forvokste tanker om egen fortreffelighet satte seg fore å erobre en verden som ikke var deres.
Jeg tenker på hvordan de oppkalte et helt kontinent etter seg selv, etter ham, italieneren Amerigo, og bragte det sykdom og død.
Jeg tenker på linjene som går gjennom tiden.
Jeg tenker på over fem hundre år med kolonialisme, på hvordan idéen om hvit overmakt har forplantet seg gjennom århundrene, dryppet gjennom tiden med sine stinkende elver av andre menneskers blod, på hvordan stadig større deler av menneskets iboende verdi i stadig økende grad druknes i rikdommens navn.
Jeg tenker på at dette er vår statsministers arv.
Jeg tenker på at hans totale mangel på handling mot et mord på et helt folk er like ille som Bidens intensjonelle samtykke til det.
Jeg tenker på Den Nye Verdens utilgivelige sammenblanding av ordene «forsvar» og «angrep», på hvordan den har rasert hele vårt felles språk og lagt vår tillit til alle rettsstrukturer og makthavere i grus.
Og så tenker jeg på den nye verdenen.
Den verdenen som skal komme etter dette, som allerede er i ferd med å komme. Som skal felle hvit overmakt, som skal sende kolonialisme til historiens søppelhaug og Joe, Bibi, Antony, Jonas og alle deres likemenn til historiebøkenes aller svarteste sider, der både deres gjerninger og deres mangel på gjerninger skal lyse blodrødt som et varsko til allle som skal komme etter dem.
Den verdenen der vi endelig skjønner at det ikke finnes noen ny verden.
At verden, det er oss.
At denne kloden er alt vi har.
At alt vi har er hverandre.
At «fremskritt» er en illusjon, gitt at alt er en sirkel.
At «de andre» ikke finnes, gitt at vi alle er én.
At kapitalisme ikke er en naturlov, men en menneskeskapt idé.
At idéer har makt.
At båten til Amerigo er i ferd med å synke, og vi med den. At for å redde oss må vi forestille oss et nytt kontinent, en ny kyst; den som var der før vi kom.
