Jeg tenker så utrolig mye på uendelig store ting.
Jeg tenker på hvordan systemene rundt oss er i ferd med å kollapse. På hvordan verden slik vi kjente den ikke lenger finnes, og på hvordan vi først nå er i ferd med å våkne opp til en realitet store deler av verden har levd med i årtier. Århundrer, til og med? Jeg tenker på hvordan vi kom hit, og på hvor ufattelig blinde vi har vært. Jeg tenker på kolonialismens historie, jeg tenker på hvor alt begynte. Jeg tenker på hvor langt tilbake vi må gå. Jeg tenker på alt vi må avskaffe og rive ned. Jeg tenker på hvor ubegripelig mørkt det er, og på hvor og hvordan vi skal finne inn til motet og håpet og makten inne i oss selv. Jeg tenker på alt som er tatt fra oss, jeg tenker på alt vi må lære oss på nytt. Jeg tenker på hvor mye som er fundamentalt ødelagt, og på hva vi kan gjøre for å reparere det. Jeg tenker på følelsen av at alt håp er ute, og på den nesten fandenivoldske trangen til å skape noe allikevel, den deilige erkjennelsen av at også fantasi og skaperkraft kan være opprør.
Jeg ser på de grunnleggende voldelige strukturene som holder verden i en stadig strammere jernklo, jeg tenker på hva som er årsaken til at et folkemord kan livestreames i over ti måneder uten at noen griper inn.
Og hele tiden kommer jeg tilbake til dette: I dypet, under alt sammen, ligger den glemte erkjennelsen av at alt henger sammen. At verden er levende, og at vi er en del av den. Ikke atskilt, ikke isolert, ikke løsrevet fra. Ikke fra hverandre, ikke fra naturen, ikke engang fra galaksene.
