Inferno i loop

Det har gått 232 dager, og det er lenge siden jeg tenkte, siden vi alle tenkte: INGENTING BLIR VERRE ENN DETTE.
Og så har det blitt verre uendelig mange ganger. Hver eneste dag har det blitt verre, og i natt så jeg en mann virre rundt i et flammehav med et forkullet, avmagret og halshugd barn i armene.

Infernoet gikk i loop og i loop og i loop på skjermen foran meg, parallelt med alt annet som går i ring og i ring og i ring: Løgner, talking points, ondskap; hjulene i det rasistiske og kolonialistiske maskineriet som holder alt i gang.
Norske våpen, skitne penger, en hundre prosent fraværende ryggrad i politisk ledelse. Alle med makt som ikke har brukt den fullt ut til å stoppe dette er medskyldige. Alle med påvirkningskraft som ikke gjør noe er medskyldige.

Lamslått, skrekkslagen, paralysert.
Brent halshugd barn, brent halshugd barn, brent halshugd barn. Folk som drar på forkullede lik, hele vår medmenneskelighet i full brann rundt dem. Tynne telt rundt mennesker som har mistet alt, forsvarsløse kropper, redselsslagne barn: tilintetgjort. Alt som het menneskeverd: aske. Virkelighet: Holocaust, det hele brent.

Ikke lukk deg, hjerte.
Ikke steng ned, ikke steng av, heller enn å hardne må du knuses fullstendig sånn at alt holdes mykt, sånn at du kan kjenne hvordan verden skriker, hvordan jordas hjerte banker i muld og revnende mørke, hvordan jordas hjerte banker inni deg, hvordan alle barnas hjerter er ditt eget hjerte, hvordan alt er ett, hvordan også du er brent og ufri og helt levende, hvordan ånden fortsetter å skinne, hvordan godhet aldri kan utslettes, hvordan universet fortsetter å skape seg selv gjennom alt som lever, hvordan alt gjennom oss en dag skal bli til lys.