Jeg ville fortelle deg om to ting jeg har sett i dag, men jeg får det ikke til.
Det ene er et avrevet ansikt i en hvit søppelsekk. Jeg leser at det var Muhannad Joudas ansikt, at han levde i nabolaget Sheikh Redwan i Gaza. Jeg forsøkte beskrive det for deg, men brutaliteten lot seg ikke oversette i ord, alt jeg klarer å tenke på er det skrekkslagne, stivnede blikket hans, det åpne høyre øyet, hvordan det ser på oss som et speil: Ren frykt, ikke lenger noen sjel.
Det andre er en video med "Two Nice Jewish Boys," Naor og Eytan, der definisjonen av nice går ut på å snakke om at det å danse på en konsert blir mer enjoyable hvis man samtidig tenker på hvor jævlig "the Gazans" har det i sin "nakba state," at aller helst skulle det vært live footage derfra mens man danset.
Jeg tenker på disse to bildene; Muhannad Joudas avrevne ansikt, og folk som danser i glede over utslettelsen av et annet folk.
Jeg tenker at jeg må finne noen ord.
Jeg forsøkte skrive et åpent brev til Jonas.
Kjære Jonas, skrev jeg, jeg vil fortelle deg om to ting jeg har sett i dag. Én, skrev jeg, kolon: Muhannad Joudas ansikt, det som var igjen av det. Jeg nøler med å beskrive det for deg, skrev jeg, det er for brutalt. Og videre: Jeg vil forsøke allikevel. Jeg gjør det i håp om at du skal forstå. Jeg gjør det for å si: Klarer du å fatte at hjertet ditt slår inne i brystet ditt i den samme verden som Muhannad Jouda ble sprengt i biter?
Men Jonas fatter ikke, Jonas poster selfies fra marka og skåler i en cocktail på story, det er noen som har bursdag.
Jeg orker ikke.
Det hjelper ikke.
Jonas hører ikke, Jonas vil ikke høre, Jonas kommer til å måtte leve resten av livet med vissheten om at han ikke gjorde alt som sto i hans makt for å forsøke stoppe verdens første livestreamede folkemord mens det pågikk.
Jonas, og alle de andre. De vi har valgt til å være våre ledere, men som overhodet ikke evner å vise vei. De som er ansatt som samfunnets vaktbikkjer, men som overhodet ikke evner å skille propaganda fra kritisk journalistikk. De som er satt til å drive med etikk og juss, men som har mistet all moral og alt gangsyn på veien mot en imaginær topp.
Jeg begynner på en setning om hvor rasende det gjør meg, men når jeg kjenner etter i kroppen for å finne det rasende språket, de sinte og knivskarpe ordene, brølet som kan vekke noen, for faen, så er det helt stille.
Forundret må jeg konstatere dette; det er helt stille.
Det er akkurat som det ikke er mer raseri igjen.
Bare vind, og sol, og havet som slår mot land.
Bare en kråke på verandagelenderet utenfor vinduet, den har en klump med mose i nebbet.
Bare en erindring om dette: Å gå i en dyp skog en ettermiddag i september og høre den stille lyden av sildrende vann. Å kjenne den myke skogbunnen under føttene mens en lav sol faller inn på skrå. Gull og skygge, grønske, granmatriske.
Å sette seg ned ved bekken, følge den med blikket; bregner, bekkefar. Å se opp, å ta inn alt som er større enn oss, eldre; granskjegg, kvistlav, åpningen mot himmelen helt øverst.
Å kjenne dette: at jeg lengter etter noe mykt.
Mose. Skogbunn. Solvarm lyng. En lun favn. Favn er sånt et godt ord.
Jeg kjenner at jeg er sliten av å rase mot voldelige strukturer som holder verden i en stadig strammere jernklo. Politikere med døve ører og bind for øynene, satt til å snakke varmt om demokrati mens det de egentlig tjener er kapitalismen, makta og patriarkatet.
Hodet mitt tror jeg må fortsette med det, å rase. At den eneste akseptable responsen på et pågående menneskeskapt, villet inferno er å rase. Brøle, rope. Snakke så høyt og skrive så sint og kommunisere så skarpt at noen med makt ikke har annet å gjøre enn å høre etter.
Men noe i meg hører ikke på dette, noe annet i meg sier bare stille: Skogbunn, skogbunn. Mose. Mycel. Hvordan vil du snakke til fugleungen som skjelver? Hvordan vil du favne natten? Hold sinnet ditt mjukt, sier en stemme i vinden.[1]
Og kanskje er det derfor:
Under sinnet ligger det alltid en smerte.
Og under smerten, der ligger det alltid noe mykt.
Pema Chödrön skriver om the soft spot, "the genuine heart of sadness," det buddhister kaller bodhichitta; et sanskritord som betyr "det noble, våkne hjertet."[2]
We awaken this bodhichitta, this tenderness for life, when we can no longer shield ourselves from the vulnerability of our condition, from the basic fragility of existence. [...] It is said that in difficult times, it is only bodhichitta that heals. When inspiration has become hidden, when we feel ready to give up, this is the time when healing can be found in the tenderness of pain itself. This is the time to touch the genuine heart of bodhichitta. In the midst of loneliness, in the midst of fear, in the middle of feeling misunderstood and rejected is the heartbeat of all things, the genuine heart of sadness.
Så i dag legger jeg fra meg alt det skarpe.
I dag legger jeg fra meg alt det høylytte, alt det sinte, og bare lar det være sånn: Helt stille, og helt mykt.
Jeg setter på Rondo Amoroso. Jeg sender deg bilder av myrull og mose og sier: Også sånn skaper vi verden, også sånn gjør vi opprør mot alle som ikke hører.
Imagine one of the reasons people cling to their hates so stubbornly is because they sense, once hate is gone, they will be forced to deal with pain.
- James Baldwin, Notes of a Native Son
We think that by protecting ourselves from suffering we are being kind to ourselves. The truth is, we only become more fearful, more hardened, and more alienated. We experience ourselves as being separate from the whole. This separateness becomes like a prison for us, a prison that restricts us to our personal hopes and fears and to caring only for the people nearest to us. Curiously enough, if we primarily try to shield ourselves from discomfort, we suffer. Yet when we don't close off and we let our hearts break, we discover our kinship with all beings.
Pema Chödrön, When Things Fall Apart, s 88-89
Fotnoter
Dette er en strofe fra Hans Børlis dikt "Hold sinnet ditt mjukt":
– Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
– La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft. ↩︎Pema Chödrön, When Things Fall Apart, Shambala Publications 2016, s. 87-89 ↩︎
