Hallo, kjære medmenneske! Du har funnet min lille verden på internett! Det er en magisk skog, en vill hage og et sted langt utenfor noe kart. Det er et tenkested og et lekested og en gave til trøst mot alt som er ødelagt, og jeg ønsker deg velkommen 🌟
Hva jeg gjør
Jeg skriver ord. Helst lys, i en verden som har blitt så jævlig mørk.
Jeg tenker på hvordan en post-kapitalistisk verden ser ut, og på hvorfor det er så absurd vanskelig å se det for seg.
Jeg har sagt opp jobben min som kommunikasjonsrådgiver på Hålogaland Teater, uten å ha noen annen plan enn å lage denne nettsida, skrive ord som du kan lese og se hva som skjer.
Jeg kjemper daglig med den kritiske stemmen i hodet mitt som sier at alt kommer til å gå til helvete, og prøver å avlære over førti års hang til perfeksjonisme og selvpisking. Kan alt heller få lov å bare være litt ruskete? Skakt? Romslig? Spennende? Uventet?
Hva jeg gjorde før
Jeg drev et lite gjestehus i 11 år, et lite overnattingssted med bøker og uten frokost, som het Tromsø Bed & Books. Det la jeg ned i 2021/2022 fordi jeg var sliten av alt ansvaret som følger med å drive et sånt sted, og fordi det passet ganske dårlig å ha det som jobb da jeg ble mamma.
Jeg tok gjennom flere år parallelt med dette også oppdrag som kommunikasjonsrådgiver for ulike kulturaktører i Tromsø via mitt ENK, og fikk etterhvert også fast jobb som kommunikasjonsrådgiver hos Hålogaland Teater.
Og sist men ikke minst så gråt jeg i månedsvis da en kjæreste jeg hadde slo opp meg meg i 2017. Hvorfor er dette noe å ha på cv'en sier du? Godt spørsmål. Det har et ganske artig og fint svar: Fordi jeg til slutt var så lei av å være lei meg at det fikk meg til å spørre "men hva er det som gjør meg glad?" Og svaret på det ble til et helt prosjekt som fikk en masse oppmerksomhet og en masse applaus, og som til syvende og sist har ført meg hit igjen, til dette nye rare stedet på internett hvor jeg ønsker deg velkommen til et lyktested i en natteskog. La meg forklare nærmere:
Femtito netter
Prosjektet jeg kom opp med da jeg begynte å innse at jeg måtte finne på noe drastisk for å hale meg selv ut av den dype kjærlighetssorgsgjørma jeg befant meg i, var et sove-ute-prosjekt. Svaret mitt på spørsmålet men HVA er det som gjør deg GLAD? var to ting: Å være ute, og å skrive. Lengre historie kort: Jeg hadde også lyst på et telt jeg syns var altfor dyrt, og en god venn sa: Hvis du bruker det hver gang vi går på tur blir det ganske billig. "Hver gang vi gikk på tur" var hver eneste mandag. Og som gjennom en tryllestav kom hele prosjektet til meg, det var et JA og et rush gjennom kroppen - detaljene om dette kan du høre meg lese om i denne posten - jeg skulle sove ute én gang i uka i ett år, og opplevelsene skulle jeg skrive om på en blogg og på instagramkontoen jeg kalte @femtitonetter.
For meg er Femtito netter nå først og fremst en historie om hvor mange magiske ting som kan skje om man helhjertet kaster seg ut i noe bare fordi man har LYST. På kun kort tid fikk instagramkontoen over 8.000 følgere. Prosjektet ble omtalt både i Fjell & Vidde, lokalaviser, Podcasten Uteliv, Hjemmet (🤣!) og, mest spinnvilt av alt, på Dagsrevyen 21 på NRK. Jeg møtte flere fantastiske mennesker gjennom instagram, og fant utrolig mye glede i å ha kontakt med en lang rekke vilt fremmede mennesker som fulgte meg. Og så fikk jeg 8 måneders stipend fra NFFO for å skrive bok. Det er noe av det kuleste og gøyeste som noen gang har skjedd meg.
Og nå har jeg lagt instagram-handelen @femtitonetter ned i et digitalt arkiv, omdøpt meg til @siljeryvold, og er ikke ferdig med boka.
Har jeg glemt den? Er den død? Helt ærlig: Jeg vet ikke. Men hva skjedde, Silje? Dette er det litt skummelt å skrive om offentlig, men nå gjør jeg det likevel. For jeg syns at vi som samfunn er altfor raske til å feire store suksesser (som regel helt uten å ta med den kronglete veien som førte dit), og altfor lite flinke til både å tåle - og faktisk også være i stand til å feire - alt som går litt på tverke, alt som absolutt ikke ble som man hadde tenkt, alt som kom seilende inn fra venstre og traff en midt i fleisen, så man datt og slo seg og fikk gjørme i øynene og lå i en grøft og lurte på hvor veien ble av. Kort svar: Livet skjedde. En pandemi holdt på å sette reiselivsbedriften min fullstendig ut av spill, jeg hadde det ganske dårlig på mange plan og sleit med å skrive noe som helst. Så kom det en helomvending ut av intet og jeg fikk plutselig både samboer, bonusbarn og en liten baby, og alt som var Femtito netter føltes utrolig fjernt, som noe som hørte til et annet liv. Og det var det jo også, et annet liv.
Hør; det eneste vi kan vite er at alt forandrer seg. Helt sikkert forandrer alt seg, hele tiden. Noen ganger sakte og umerkelig, noen ganger brått og i voldsom fart. For min del var det begge deler på én gang.
Jeg ønsker meg fortsatt veldig at Femtito netter - en bok om å sove ute gjennom fire årstider faktisk skal få lov å bli født. At manuset som ligger på harddisken min skal få lov å bli forvandlet til et ferdig redigert eventyr med trykksverte og papir og to stive permer og det hele, noe du kan kjøpe i butikken og lese på senga før du sovner eller i hengekøya mellom to furutrær som er mye eldre enn deg selv. Femtito netter er fortellingen om hvordan en stor sorg kan forvandles til en deilig eventyr, om hvordan en helt vanlig hverdag kan romme uforglemmelige naturopplevelser og om hva som kan skje om man våger å gjøre noe litt koko bare fordi man har lyst.
Jeg leker litt med tanken på å skrive ferdig boka foran et publikum. Altså at du som er interessert kan følge prosessen fortløpende, i sanntid, og få utdrag, skrivenotater og kapittelutkast rett i innboksen din. Mens jeg jobber. Altså før teksten egentlig er ferdig. Crazy idé? Ja det føles omtrent like skummelt som å kaste seg utfor et stup. Men også ganske.... gøy? Spennende? Motiverende?
Jeg er litt i tenkeboksen her. Om du er interessert, så sett deg på venteliste! Om det blir mange (eller ingen?! hahaha) kanskje jeg tør 👀😄
Uansett så kjenner jeg at det aller viktigste jeg kan gjøre er å følge det som er levende for meg, nå. Og at det som er levende i meg og for meg er mye mer enn sove-ute-prosjektet mitt fra 2018-2019. Derfor er ikke instagrammen min lenger bare @femtitonetter, men hele meg - @siljeryvold, ganske enkelt, og ganske mangslungent.
Hva jeg skriver om nå
I femtitonetter-prosjektet skrev jeg om naturen, om det å være på tur, om å sove ute, og om alt som er vanskelig og fint med å være menneske. Om sorg og ensomhet og mørkeredsel og den ville gleden over å oppdage at november faktisk kan være en skatt. Om årstider, nattehimler, soloppganger, og det meste der i mellom.
Jeg kommer nok alltid til å fortsette å skrive om de temaene, i en eller annen form. Men siden høsten 2023 har det føltes nesten umulig å skrive om noe annet enn folkemord og kampen for et fritt Palestina. Og i fortsettelsen av det: Kolonialisme, rasisme, imperialisme, hvit overmakt. Kapitalisme, klimakrise, likestillingskamp, hva faen det er vi kan gjøre for å reparere alt som er ødelagt. Kan vi skape en ny verden? Hvordan? Er det noe Gaza har lært oss så er det at alt henger sammen. At alle disse temaene bare er ulike ansikter av det samme monsteret. At kampen for menneskets iboende og uomtvistelige verdi står i sentrum av alt. At ingen er fri før alle er fri. At vi må samle oss. Finne sammen. Skape.
Og så er det fantasi. Å dikte verden. Å dikte en annen verden. Å finne på. Det aller beste med å skrive: Den følelsen av å gå på en sti i mørket, og plutselig finne noe helt uventet. Fryden over å la seg overraske. Å våkne morgenen etter og se: Alt er mye nærmere enn man trodde. Å gå videre, kjenne nysgjerrigheten når man strever seg oppover og lurer på hva som er på den andre siden av åsen, hvordan utsikten ser ut fra toppen.
I en verden der et livestreamet folkemord får fortsette i månedsvis uten at noen griper inn, der rekken av drepte, brente, forkullede, halshugde, foreldreløse, skrekkslagne, skjelvende barn er endeløs og fullstendig ufattelig, føles det både umulig og nærmest moralsk forkastelig å skulle sette seg ned å dikte. Å kose seg med å finne på, å skulle skape bare for gledens og skapelsens egen skyld.
Men jeg tror også at i en verden der menneskeverdet så til de grader er tråkket på og vår kollektive evne til å stå opp for det kontinuerlig blir forsøkt tilintetgjort, er det å insistere på å være et helt menneske som kan skape og lage kunst en revolusjonær handling i seg selv. Jeg tror at hvis vi skal klare å skape en ny verden, må vi begynne med å dyrke det i oss som er i stand til å skape.
Hva er konklusjonen? Hva er summen av dette? Kan man skrive om naturen, om urettferdigheten, om sorgen, om kunsten, om fortvilelsen, om hyklersk politikk og den ville gleden over nå toppen av Middagsfjellet i midnattssol samtidig? Kan man blande begynnelsen av en roman med refleksjoner over hva det betyr at sannheten later til å ha gått i oppløsning og at journalistikken er død? Kan jeg blande fortellingen om da jeg gikk ti kilometer gjennom en hel natt, med en post om hvilke apper som får organiseringsnerden i meg til å klappe av glede? Selv om jeg også hater hvor mye tid jeg kan bruke foran en skjerm? Kan jeg skrive om månen og om Merkur, om mysterier og muligheter, om minner om Muang Thai og mango med sticky rice? Kan jeg skrive en pitch som høres sånn ut: Følg meg for å lese om fjellturer, folkemord, soppglede, kjærlighetssorg, telteventyr, utbrenthet og the shadows of late-stage capitalism? Ispedd videoer av rare havdyr og forslag om alt fra nerdete programvare til favoritt-turer? Ispedd boktips om Palestina og alt som er galt med sionismen? Ispedd poesi fra Mary Oliver og Wislawa Szymborska, buddhistisk visdom fra Pema Chödron og tanker om hvorfor fellesskapet er det viktigste av alt?
Hvis det er jeg som bestemmer - hvorfor ikke? Alt er eksperiment! Alt er utforskning og famling og ingen vet hva det neste blir. Bli med for å se hva som skjer. Eller, være med å påvirke det?! Enter....:
Forslagskasse!
Av og til stirrer jeg på en blank skjerm, cursoren som blinker og blinker. Av og til (ganske ofte, faktisk) lurer jeg på om jeg har noe å si. Og spesielt i forhold til folkemordet i Palestina: om alle ordene er brukt opp. I en verden med helt uendelige mulighter, kan det kjennes ut som det ikke finnes noen. Som at alle mulige temaer er snødd ned, gjemt under et tynt lag is på et vann i november, og nå faller mørket. Det kan kjennes som at ingen idéer kommer til meg, som at cursoren er nettopp en curse, snarere enn en kurs. Jeg kan spørre: Hva er vitsen? Hvor er ordene, og hvilke ord?
Og så har jeg lagt merke til noe: Jeg liker å svare på spørsmål.
Og så er det dette siste, nemlig at dette stedet jeg har laget her på internett ikke bare er til for meg selv. Hele poenget er jo at det også er til for deg. En verden uten fellesskap er en meningsløs verden. Og et fellesskap uten mulighet til å påvirke og delta er et meningsløst fellesskap.
Løsningen jeg har kommet opp med på disse tre faktumene er en postkasse. Du vet, en sånn forslagskasse der man kan skrive noe på en lapp og putte lappen oppi kassa. Si hva du mener, hva du tenker på, hva du ønsker deg, ta en stemmeseddel og putt den ned i en hemmelig brevsprekk.
Jeg blir SÅ GLAD om du vil skrive noe og putte oppi der. For å se akkurat hvor glad må du sende inn lappen. På den andre siden av brevsprekken venter det noe artig (ahh, youtube 😂🙏🏼🫶🏽) Fortell meg om noe du lurer på! Spørsmål som svirrer rundt i hodet ditt. Ting du gjerne skulle lest noe om. Noe du er nysgjerrig på. Hva som helst, det kan være alt fra telttur-tips til sionismens historie, jeg vil leke orakel og er ikke kresen!
Flere ting du (kanskje) ikke visste om meg
Jeg bodde et år i Thailand som 18-19-åring, og snakker thai (vel, sånn høvelig hvertfall - og jeg er helt sykt stolt over at jeg fikk karakteren 4 i Thai B-språk skriftlig).
Jeg reiste alene rundt i Asia i 9 måneder som 21-åring, fra Moskva og transsibirske jernbane via Kina og Bali, Thailand og Laos og til slutt til India.
En gang snakket jeg ikke på 10 dager, og fikk livet forvandlet. Det var et meditasjonsretreat på Souan Mokkh i 1999.
Jeg har drevet sivil ulydighet på Vestbredden ved å gjenoppbygge revne palestinske hus, og jeg har vært solidaritetsarbeider med Palestinakomiteen i Libanon.
Jeg har vært masse i Palestina, og skrevet masteroppgave om den israelske fredsbevegelsen.
Jeg har vært prosjektleder for et vennskapsbyprosjekt med Gaza, og drev en periode en norsk gren av en radikal israelsk anti-okkupasjonsorganisasjon kalt Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD).
Ting jeg elsker
At ord kan brukes for å beskrive ordløse ting (dette er jo ren magi!). Å se lenge ut av vinduet. Svart kaffe. Stillheten på toppen av fjell om natta. April! Lukta av hav og lyng. Lyden av teltdukens glidelås om morgenen. Hestehov, erteblomst, peoner. Skogbunner i ettermiddagssol. Koriander. Bøker. Å gå på tur i mørket uten hodelykt. Å lete etter sopp, den voldsomme gleden når man finner, smørstekt steinsopp i panna om kvelden. Augustmørke. Sommerregn. Lemonade på Jerusalem Hotel. Mennesker som er lettrørte og lettbegeistrede. Teater. Symaskinen min. Å løpe langs havet og i skogen. Rachmaninovs 3. pianokonsert i D-moll. Synkronisitet. Garn. Uventede feiringer, fest og fanteri. Tog. Følelsen av JA i kroppen når en uventet, lysende idé forvandler giddaløshet til mulighet.
Ting jeg absolutt IKKE elsker
Folk som ikke bruker blinklys. Polyester. Hyklerske politikere uten ryggrad. Smalltalk. Dagligvarekjeder. Lettprodukter og aromastofftilsetninger. Den helt utrolig grøtete sirupen i hodet når man har sovet altfor lite eller altfor dårlig og alt man hadde planlagt går åt skogen, fordi hjerne transformert til grøtete sirup. Oppfinnelsen av kapitalismen. Den protestantiske etikken som sier at du ikke er verdt noe om du ikke lider og jobber 24/7. Berg-og-dal-baner.
Nok sagt. Meld deg på e-postlista!
Dette er et sted langt borte fra de onde (ja, faktisk) algoritmene til Meta. Det er gode nyheter, for det betyr at JEG bestemmer hva jeg får lov å poste her og at DU bestemmer om du vil se det. Ved å melde deg på e-postlista mi får du innholdet servert rett inn i innboksen din! Det betyr at du kan følge meg uten å kaste bort tid på ørkesløs scrolling, sponset drit og fandens oldemor. Jippi 😍🥳
...og få tilgang på alt innhold
En del av postene på denne siden er låst og kun tilgjengelig for medlemmer. Altså folk som står på e-postlista :) Jeg tenker på det som en slags hage med gjerde rundt. Gjerdet er der for å ta vare på vekster, dyr og alt levende og verdifullt innenfor, for beskytte mot rovdyr, eller AI, nettroll og spambots om du vil. Du er veldig velkommen innenfor! Meld deg på, logg inn og les så mye du orker 🤓 PS. Når du er innlogget får du også lov å kommentere på postene, og det blir jeg veldig glad for om du vil! For da blir det mer en samtale enn en enetale, ikke sant, og er ikke det hele poenget med internett? 👯♀️
