Brev til verden · · 4 min lesning

Ordene som kan ta oss over

Det blåser liten kuling i verdens fredeligste by og jeg vet ikke hvordan vi skal komme oss til den andre siden av dette

Ordene som kan ta oss over
Finnes det en annen side, finnes det en verden der vi kan tro på at det vi sier betyr noe? Foto ©Silje Ryvold 2017

Det blåser liten kuling fra sør, i natt våkna vi av at dører og vinduer slo. “Kummelt”, sa datteren min, og jeg holdt den lille varme kroppen hennes inntil meg og hvisket at det bare var vind.

Jeg har fyrt i peisen og trukket Stavenes ridder opp-ned.

Jeg var våken i natt og kjente at stresset strammet seg rundt meg som en jernring.

Jeg vet ikke hvor mange flere døde og istykkerrevne barn jeg klarer å se.

Hvor mange flere fedre og onkler og brødre som løper med livløse barn i armene og aske og støv i fjeset.

Han som bare gikk, zombie-aktig med det døde barnet i armene, fordi det ikke var noen plasser å løpe.

Han som sto der og snakket til kamera med en død baby i armene.

Føttene som stikker ut fra sammenraste bygninger, han som gravde frem en hånd med sine hender

Han som prøvde ringe vennen sin under all betongen for å finne ham fortere men som skalv og ristet sånn i hele kroppen at det var umulig å holde telefonen

Han som forsøkte operere en pasient i lyset fra en lommelykt mens taket over ham hang som et gap nedover og folk løp rundt i mørket bak ham og døde kropper lå strødd rundt

Hun som bare lå der og stirret tomt ut i lufta med bandasje på hodet, i en haug med andre unger, alle foreldreløse, alle uvitende om at de var det

Han som bare skulle hente en ball til nevøen sin, og fikk se hodet hans sprengt utover

Det blåser liten kuling i verdens fredeligste by og jeg vet ikke hvordan vi skal komme oss til den andre siden av dette

Finnes det en annen side

Finnes det noen moral

Finnes det tegnsetting, regler, finnes det en grammatikk som kan strukturere språket som også har blitt bombet i stykker

Finnes det punktum

spørsmålstegn, en ende på disse setningene

Hva hjelper det hva jeg skriver

at jeg skriver

om jeg skriver

Det hjelper ikke en pøkk, sier idajackson.no (i en story-rant på instagram)

Kampen er tapt, sier hun, det nytter ikke, sier hun, vi er trygge og langt unna, sier hun, det handler ikke om oss, sier hun.

Men det gjør jo det. Det handler om oss i aller høyeste grad. Det handler om at vi alle, dypest sett, er et eneste stort vi. Det handler om at den ytterste, mest brutale konsekvensen av å dele mennesker i et «oss» og et «dem» er et folkemord. Det handler om at et angrep på 2,3 millioner innesperrede mennesker, med Vestens stilltiende aksept, er et angrep på hele vår kollektive medmenneskelighet. På idéen om at alle mennesker har en iboende verdi, punktum. På idealene vi har blitt fortalt er allmenngyldige; menneskerettighetene, folkeretten, Genèvekonvensjonene.

Alt dette har nå mistet sin verdi, sitt meningsinnhold.

At Vesten har holdt disse idealene høyt samtidig som de har begått gjentatte brutale angrep på De Andre, er ikke noe nytt. Men nå har det blitt så synlig at det er umulig å overse. Nå har det blitt så ille at det ikke lenger er mulig å forholde seg likegyldig. Og dét, i all sin grusomhet, tror jeg er en god ting.

Jeg tror ikke på tomme fraser, sier Ida Jacskon, jeg tror på ekte endring, sier hun.

Det gjør jeg og. Og jeg skyr tomme fraser som jeg skyr både pest, urettferdighet og undertrykking.

Vi trenger ingen tomme fraser.

Men «stopp bombingen» og «våpenhvile nå» er ikke tomme fraser. Det er ekte ord som ekte mennesker tyr til i et desperat forsøk på å bruke den stemmen de har til å skape ekte endring.

Vekker ordene døde barn til live? Nei.

Men det er de ordene vi har, i en situasjon som er så forjævlig og så ufattbar at ingen ord er store nok, sterke nok, betydningsfulle nok.

Jeg vet at ingenting jeg sier og skriver nå har magisk kraft nok til å stoppe et folkemord. Knapt noe magisk kraft overhodet, vil jeg tro.

Men dette vet jeg: Hver eneste ytring som står opp i mot det folkemordet vi nå ser utspille seg (og, mind you, som har pågått siden 1948), betyr noe for hver enkelt palestiner verden over. Det betyr at ikke ALLE har glemt dem. At ikke ALLE er med å tråkke på menneskeverdet i vårt store vi. At ikke ALLE stilltiende aksepterer at 5.600 barn, 41.000 hus og flere titalls sykehus er bombet i stykker sammen med Verdenserklæringen om Menneskerettigheter. Og det rasende brølet de stemmene kan skape tilsammen, det kan, og vil, skape ekte endring.

Hvis det finnes noen annen side, en annen havn vi kan nå etter dette, så er det dét.

En verden der vi igjen kan tro på at det vi sier betyr noe, og der heller ikke barna i Gaza våkner av noe annet enn vind.


Les neste

Psykisk raseri
Brev til verden · Mest lest

Psykisk raseri

Ja, vi må snakke om psykisk helse, men kan vi please begynne å fjerne byrden det er å måtte "bli frisk" fra enkeltmennesket og heller plassere den der den hører hjemme: På samfunnsnivå.