Jeg tenker på at i 1501 seilte Amerigo Vespucci over havet og skjønte at verden var større enn Europa — uten å skjønne at Den Nye Verden også var større enn Europas stormannsgalskap, og uten å skjønne at den slett ikke var ny.
Det er den siste dagen i det svarteste året, og dette er det jeg vil vi skal ta med oss: At vi skal gå ut i verden med våre knuste hjerter og se hvordan vi lyser.
Det er lillejulaften, jeg har nettopp sett et barn som har fått kuttet over strupen blø ihjel i armene på sine foreldre.
Jeg har en høne å plukke med problematiseringens og polemikkens tidsalder.
Kan vi la det være helt mørkt, og se at det som nå må dø, som allerede er i ferd med å dø, er en verdensorden som ikke virker.
Solidaritet forutsetter en forståelse for og en følelse av samhørighet: Det å skjønne at min frihet henger sammen med din.
Kanskje er det nå viktigere enn noen gang å huske dette, at vi er ett med alt rundt oss, at vi er ett stort bankende hjerte.
Hvis sinnet er signalet om at noe vi verdsetter er i fare, er sorg signalet om at vi har mistet det.
Du skal si velkommen til sinnet ditt. Du skal takke for at det kommer til deg, for det minner deg om at hjertet ditt virker.
Det er kraft også i penger. Også penger kan være solidaritet. Men da spiller det noen rolle HVEM vi gir til.
Det å sørge for at pengene våre IKKE går til okkupasjon og apartheid, handler kanskje først om fremst boikott. Men det handler også om det du oppbevarer pengene dine i, nemlig banken.
«Every penny you spend is a vote for the kind of world you would like to live in.»
