Jeg skriver dette fra et helt stille sted, og kanskje er det derfor dette skal komme til å handle om raseri.
Alt har blitt helt grått, og helt stille, og jeg har åpnet vinduet på gløtt. Jeg hører: Regn som faller på en taus og tufsete syrin, mumligen til en flokk ærfugler på det flate havet.
Det lukter råskap, våt bark. Vissen høymuggel, jord, sjø, alt som har falt.
Jeg har lyst å tenke på peisovner, ved, kvisting av felte bjørketrær. Jeg har lyst å høre på bål og stoppe ullsokker, drikke et lite glass vin kanskje, en kopp kakao, jeg vil bake brød og tenne parafinlamper og lese Rainer Maria Rilke. Bare være et menneske i verden, drikke iskaldt brønnvann og sove til jeg våkner av meg selv, uthvilt og våken, se at det har kommet rimfrost på lyngen. Legge nye kubber i ovnen, høre ritsjet fra fyrstikken når jeg tenner den, knitringen fra avispapiret som tar fyr. Helle vann i kaffekjelen, sette ovnsdøra på gløtt for god trekk, høret på suset når vannmolekylene får fart på seg, vente på den triumferende fløytelyden tuten lager når vannet koker. Åpne lokket og putte den grovmalte kokekaffen nedi, skje for skje.
Sånn vil jeg ha det, men så kommer jeg på Verdensdagen for psykisk helse og kjenner at pulsen umiddelbart tar til å galloppere ukontrollert avgårde inne i brystet. Jeg kjenner adrenalinet pumpe rundt i kroppen, at det som koker ikke er kaffevannet men en urgammel, kullsvart kraft som ikke lenger vil være innestengt, som ikke lenger vil høre en eneste skinnende løgn til om magien i love and light eller verdien av tåkete bullshitprat om å føle følelsene og mestre mestringsstrategiene og tenke konstruktive tanker my ass i ræva, ta den kognitive individfokuserte terapien og kast den i dass, nå får det for helvetes satan være nok og aldri i livet om jeg har tenkt å si pardon my french, ellers takk og måtte Verdensdagen for psykisk helse sendes straka veien til historiens søppelhaug sammen med all annen kapitalistisk, kolonialistisk dritt som har som eneste formål å tåkelegge og dekke over volden vi konstant utsettes for.
For det er vel for faen ikke mangel på åpenhet om psykiske problemer som er problemet, er det vel? Problemet, mine døvblinde kjepphøye herrer, det er at vi lever i et sykt, sykt samfunn som er rigget til for å være hundre prosent på kant med alt som heter menneskelige behov, og alt som heter naturens lover. Problemet er at vi må gå i tog i gatene hver eneste lørdag i over et år og rope at barna må få leve, uten at en kjeft med makt gidder å låne så mye som et kvart øre til hva det er vi går der og skriker oss hese om, at barna må få leve, at barna må få spise; problemet er at makta er døv og blind og opptatt med å ta selfies i marka og beskytte selskapene som skal mekke enda flere våpendeler i bytte mot enda mere penger i kassa mens oljepengene allerede ligger og svulmer i apartheid og død. Problemet er at "i prosess" og "utredning" og "etikkrådets vurderinger" er eufemismer for å dekke over vold som begås i vårt navn, og problemet er at det skader oss innenfra. Problemet er titusener av drepte barn for åpen scene, alle vitnene som ser uten å gripe inn. Problemet er at vi må finne en måte å navigere dagene våre på, veksle sømløst mellom en uopphørlig strøm av massakrerte barn, avrevne kroppsdeler og middagstilbud på butikken, at vi må hente i barnehagen med brennende, hodeløse barnekropper på netthinna, at vi må koke poteter og gå på styremøter i borettslaget samtidig som vi prosesserer dagens massakrer og politikernes taushet og okkupasjonsmaktas løgner og dessuten gjøre det vi kan for å gjøre jobben til journalistene, for den jobben er det ikke lenger noen journalister som gjør. Problemet er ikke for lite åpenhet om hva dette gjør med oss, problemet er at det ikke er noen som gjør noe for å stoppe det.
Problemet er den voldsomme sorgen, og at vi er lært opp til at vi må takle den alene.
Problemet er det undertrykte raseriet vi ikke vet hvor vi skal gjøre av, for det er ingen godkjente måter eller steder å gjøre det av, og at vi derfor heller vender det inn mot oss selv.
Problemet er at vi sitter hver for oss og føler oss små og redde og ensomme og maktesløse, og at det er det noen som tjener på.
Problemet er alle fortellingene om alle måtene vi kan forbedre oss på.
Problemet er løgnen om at også vi er en rett linje mot vekst og evig blomstring.
Problemet er at vi har lært å knytte vår egenverdi til hvilke resultater vi leverer til dem som betaler for tiden vi gir dem, og at vi ikke forstår hvor følelsen av tomhet kommer fra.
Problemet er at vi forsøker fylle den med ting som ikke betyr noe, og at vi ikke skjønner hvorfor det aldri bli nok.
Problemet er at åpenhet om psykisk helse aldri kan erstatte det nedarvede, dypt menneskelige behovet vi har for ekte og nær kontakt med hverandre, for den grunnleggende følelsen av å høre til, av å være god nok akkurat sånn som vi er skapt, hundre prosent uavhengig av noe som helst resultat.
Problemet er at all såkalt psykisk uhelse vi opplever egentlig bare er kroppene våre som sier i fra på veldig sunne måter om at vi lever i et veldig usunt samfunn. Og at i stedet for å sende hverandre i terapi så vi kan lære oss mestringsstrategier som gjør at alt bare kan fortsette, bør vi kanskje heller begynne å ta tak i det som gjør oss syke. Palestina har det siste året lært meg å se hva dette er klarere enn noen gang: Et senkapitalistisk, rasistisk, kolonialistisk samfunn som setter idéen om evig vekst og utnyttelsen av ressurser over ethvert menneskelig behov, og som finner på en Verdensdag for psykisk helse for å gi oss følelsen av at vi blir hørt og at vi snakker om noe viktig, alt mens millioner av mennesker påføres traumer som kommer til å hjemsøke dem - og oss - i generasjoner på generasjoner fremover.
