I det siste, det vil si i flere måneder, i stadig tiltakende grad, liksom i takt med hvordan ugresset langs stien ned til havet bare blir høyere og høyere og villere og villere og sommeren bare blir mer og mer sommer – har jeg gått rundt med en følelse jeg ikke kjenner igjen fra før. Jeg klarer ikke riste den av meg. Jeg tror ikke jeg er i ferd med å miste forstanden, men det kjennes sånn: Som at det jeg ser rundt meg ikke er virkelig.
Det er tidenes sommer i nord, og alt er absurd vakkert.
Sola skinner utrettelig, uten stans og uten opphold, det er ikke forskjell på dagene, vi har helt glemt hvor vi bor. Hver morgen kommer med flate hav og plettfri himler, gradestokken bikker 25, 26, 27, lyset er blendende og nådeløst. Alt som skal bli sommerminner skinner. Lobeliaen tørster i balkongkassene, 2-åringen tar villig på seg solhatten sin, oppe i Djupdalen er det sprekker av tørke i torva. Om nettene dypper nattestillheten sola såvidt under horisonten, som vi også dypper kroppene våre i hav, elver, demninger og kommer opp igjen som nyinnkjøpte badedyr. Enhjørninger, flamingoer, baderinger. Vi tror ikke lenger at det noensinne vil komme ville og isnende høststormer, på samme måte som vi går rundt og glemmer at en dag skal vi dø.
Alt dette finnes, og det er like uvirkelig som det er konkret.
Jeg ser på det skimrende havet. Jeg ser på bladene på trærne, jeg ser på hundekjeksen som vokser mot himmelen, jeg ser på menneskene som går forbi i sine shortser og sine singleter, hundene i bånd. Fragmenter av samtaler som passerer, lyden av joggesko, noen som ligger på stranda med hodet i armene. Parasoller og pikniktepper. Jeg ser på det voldsomme solskinnet, jeg ser på fjellene som ligger tause og snøfrie og speiler seg i det flate havet. Jeg ser på båten med turister som pløyer seg en vei gjennom saltvann og overflate, jeg ser på ungene som vasser i vannkanten, jeg ser på damen som sykler forbi med en vannflaske i kurven.
Det kjennes nesten som jeg har fått en ny sans; som om jeg var blind, og nå kan jeg se, som om jeg var døv, og nå kan jeg høre, og det jeg ser og hører lar seg ikke av-se, lar seg ikke av-høre. Nå er jeg en seende, nå er jeg en hørende, og til alle som ikke har opplevd noe lignende, hvordan forklarer man en ny sans? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det, hvordan jeg skal prosessere det, hvor i kroppen jeg kan plassere det; denne underlige og påtrengende, ubehagelige følelsen av å se på noe falskt.
For der ligger verden foran oss og har ingen ord å si dette med: At det du ser er bare overflate. Det er virkelig, men også en kulisse; det du ser er ikke alt.
Der ligger fjellene og skriker taust: Det er en voldsom smerte å bli knust til støv. Det går drønn gjennom mine knokler, det sprenges dype krater i min grunn, at jeg speiler meg i havet forteller ingenting om hvordan det verker, hele tiden, hele tiden.
Der står meldestokken og sier: Du ser ikke alt blodet i jorden jeg kommer fra. Der står multebærblomsten og sier: Døden er ment å være hvit, ikke dette ubønnhørlige askegrå. Der står geitramsen og sier: Hver eneste av meg er yndlingsfargen til et barn som ikke lenger har hode, ikke lenger har pust.
Det grønne bladverket mot himmelen sier: Kjenner du ikke at vinden lukter svidd hår, at den har strøket et væskende brannsår med sine hender?
Det glitrende havet sier: Mitt salt vasker håret til de tørstende. Min frihet sykner i de innestengte grunnvannsreservoarene, du kjenner ennå ikke en flik av mitt enorme raseri.
Blåbærene sier: Gi meg til det radmagre barnet som ligger der og dør av sult, vet du ikke at jorden er rik?
Grusen sier: De går og løper som om ingenting har hendt, som om ikke også jeg er noens vegger og tak.
Himmelen sier: Det Refaat skrev. Min uendelighet er ikke uendelig. Min gjennomsiktighet er stinn av ikke-væren. Når alt kollapser kan heller ikke du lenger puste fritt. Hva vil du jeg skal si? Let it be a tale, let it be a tale.
...og så tenker og tenker jeg på denne filmen, The Zone of Interest, som jeg så på Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar. En rystende skildring fra Holocaust om akkurat dette: Hvor grufullt blinde vi er, hvor skremmende upåvirket vi går rundt og lukter på blomster og plasker i vann mens skrikene fra Israels drapmaskin larmer som ubehagelig bakgrunnsstøy rett på den andre siden av gjerdet vi har bygget rundt våre priviligier.
