Jeg tenkte skrive om glede i dag, men jeg klarer ikke.
Når det er det blodigste døgnet hittil i Gaza, hvordan kan vi tenne et lys for glede?
Jeg vet ikke.
Ikke i dag.
I dag skriver jeg heller om tro.
For når alt er så svart at selv det å tenne lys kan føles feil, så er det troen som leder oss.
Det vi tror på er det som bestemmer hvordan vi handler.
Det vi tror på er det som bestemmer hva vi sier, hva vi mener, hva vi kjemper for.
Et bilde som har svirret rundt i hodet i hele dag (og som jeg forgjeves har lett etter på gamle harddisker): En rekke maskerte og bevæpnede israelske soldater sperrer en av hovedveiene i Beit Hanina, Øst-Jerusalem. De står på rekke med geværer og stive blikk og slipper ingen forbi. Bak dem opp på skrå er et leilighetskompleks, hjemmet til åtte familier. For et par timer siden stormet de bygget. Ropte og skrek bak maskene, siktet på vettskremte foreldre og barn (og noen minst like skremte aktivister, deriblant meg) og jagde alle ut. Folk løp og falt og ble dyttet nedover trappeoppgangen. Det var midt på natta. De kom i busser, det må ha vært minst to hundre av dem, vi så dem velte ut og strømme opp mot oss fra vinduet i øverste etasje, jeg har aldri vært så redd som da. Etterpå sto bare folk der. På veien. Med koffertene sine, de hadde ingen steder å dra. Og alle håpte vi vel at det bare var en makaber form for lek, at de bare ville plage, at boligblokka skulle få stå. Noen aktivister som var modigere enn meg prøvde å psyke ut soldatene ved å se dem i øynene og fortelle dem hva slags urett de var med på, jeg glemmer aldri det vettskremte blikket til en av dem. En alenemor hadde glemt lommeboka og passet, de nektet henne å gå inn for å hente det. Tiden gikk. Det grå morgenlyset kom. Soldatene sto der, på rekke.
Så samlet de palestinske mennene seg på en rekke midt i mot dem. Og mens soldatene sto der med maskene og våpnene sine, så begynte mennene å be. La seg ned på kne, kysset veien og ba.
Det er til dags dato noe av det sterkeste jeg har sett. Den brutale okkupasjonsmakta, versus et folk som tror.
Gud hjelper kanskje. Men for meg er det troen på livet vårt, menneskets verd. Troen på at Palestina en dag skal bli fri.
---
Huset sprengte de til en haug med betong og støv noen timer seinere. Jeg møtte faren i familien vi var hos i ruinene noen dager etterpå, og alenemoren fra etasjen under. Hun fortalte at før hun rakk å sperre kortet sitt, det som lå i lommeboka hun ble nektet å hente, var det svidd av store summer på restaurant. Faren gikk og lette etter skolebøkene til barna sine, jeg har et bilde der han står foran ruinen av det som pleide være et hjem. Sånn som dette har Israel holdt på siden 1948. Dette var i 2010. Ingenting nytt begynte 7. oktober.
