Brev til verden · · 7 min lesning

Still life

Kampen mot nummenheten

Still life

Det er tirsdag, det er onsdag, det er mer sommeridyll på toppen av verden til alle som vil ha til alle som er priviligerte nok til å tenke på toppen av verden som sin. Hver morgen kommer det en ny dag, som en overdådig gave, ofte tenker jeg på hvor få som våkner og tenker på det sånn. Det er 25 grader, 38 i sola på trappa, trærne står rett opp og ned. Havet ligger flatt som et speil, himmelen er uendelig stille og rommer alt.

Jeg skal skrive.

Det er det jeg vil gjøre, og det er vanskelig.

Det er vanskelig fordi kroppen har blitt helt nummen. Det er vanskelig fordi gapet mellom den verdenen som er rundt meg og den verdenen som utspiller seg inne i telefonen min er så stort at hjernen har problemer med å skjønne hvilken versjon som er sann. Det er vanskelig fordi det er nærmest ufattelig at begge realitetene kan være sanne samtidig. Og det er vanskelig fordi at for kroppen er det likevel ikke noen forskjell. For kroppen er begge deler like virkelig, og i selvforsvar (antar jeg) har den skrudd seg av, gått i nummen-modus.

Jeg så et barn som lå på en båre og gråt med foten revet av nede ved ankelen, den hang så vidt fast i noen sener, muskler, striper av kjøtt. Et annet barn lå på gulvet med hele kneet flerra av.[1]

Jeg så en mann som løftet en barnefot ut av en pose og holdt den opp foran kamera.[2]

Jeg så en far som var så fra seg av sorg over å ha mistet sin kone og sine nyfødte tvillinger Ayssel og Asser at han ikke klarte å stå, ikke klarte å sitte, han bare kavet og kavet, som for å komme seg ut av virkeligheten.[3]

Jeg så en mann som helt rolig sto der med liket av et utsultet barn i armene, munnen hennes gapte, en flue krøp over det åpne venstre øyet, jeg leste at hun het Lina Sheikh Khalil og var 4 år gammel.[4]

Jeg så et søskenpar som lå på en båre med øynene igjen og kjempet for livet, den eldste med en bandasje rundt hodet, den yngste på alder med datteren min, to år, jeg så hånda hennes stryke på den andre, akkurat slik datteren min stryker på meg før hun sovner, som for å sjekke at jeg er der, som for å sjekke at alt er trygt.[5]

Jeg så et barn uten hode (enda ett).[6]

Jeg så ut av vinduet.

Blått, stillhet, grønt, speil.

Jeg reiste meg. Tok med kaffe, laptopen under armen, gikk ned trappa, over gresset, ned til havet. Jeg tenkte jeg kunne skrive der, nede ved havet. Jeg tenkte jeg kunne skrive noe her, til deg, til dere, til verden, noe av betydning helst.

Jeg gikk barføtt, kjente på jord, grus, gress. Jeg tenkte det ville hjelpe, å kjenne at jorda fortsatt er her. At det finnes godhet, skjønnhet, ro. Jeg satte meg i sanda, så utover havet, solskinnet og fjellene fløt utover som i et absurd stilleben.

Jeg skrev ikke.

Jeg bare satt der, så på det blikk stille havet, hørte måker fly, hørte båter gå forbi, fly lande og ta av igjen.

Jeg så på tanga som duvet nesten umerkelig frem og tilbake, frem og tilbake i det klare vannet.

Jeg så tanglopper svømme rundt.

Jeg så en snegle bevege seg sakte over en stein, så de svarte følehornene famle rundt etter fast grunn.

Jeg filmet den.

Jeg filmet havet, overflata blank som olje.

Jeg filmet skyene som speilte seg i det.

Jeg filmet måken som gikk ut i vannet, svømte et stykke, og gikk opp på land igjen.

Noen svømte langt ute, med svart våtdrakt og en rød blåse.

En mann med en hund gikk forbi.

Jeg ble varm i den svarte, trange jeansen.

Jeg grov de bare føttene ned i grov sand, tenkte på hvordan generasjonene før oss hadde kontakt med jorda hver dag. At de intuitivt visste hvordan alt henger sammen.

Jeg tenkte på Mary Oliver, at hun kanskje akkurat en dag som denne skrev I go down to the shore.[7]

For sånn er det det kjennes, jeg går ned til havet og sier - oh, I am miserable, what shall – what should i do? Hva er det jeg kan gjøre? Hva er det jeg kan skrive? I en verden som er så grunnleggende ødelagt, så fullstendig og fundamentalt føkka; i en verden der folk arresteres for å si at det er galt å drepe barn og der et helt folk utslettes i sakte film rett foran øynene våre; i en verden der et folkemord livestreames i måned etter måned uten at noen griper inn og alle ord for lengst er brukt opp, hva er det å si? Som kan være av betydning?

Jeg skal ikke lyve for deg. Den dagen der, nede i fjæra, så fant jeg ingen svar. Jeg bare satt der. I flere timer. Jeg skrev ikke. For jeg kunne ikke; jeg var nummen, kroppen var skrudd av, og i en sånn tilstand kan man ikke skrive, kan man ikke skape. Å være nummen er å ha stengt av tilgangen til sin egen kraft.

Jeg skriver dette foran vinduet i stua. Det har skyet over, begynt å regne. Jeg har sovet, det har kommet en ny dag, jeg har drømt noe jeg ikke husker. Fjellene ligger gjemt bak våt og lysegrå bomull, skyene henger helt nedpå havet. Vinduet står på gløtt, kaffen har blitt kald.

Jeg hører på den beroligende lyden av sommerregn, og så husker jeg: De som profiterer på kolonialisme, på andres lidelse, de vil ha oss numne.

Det er nummenhet og frakoblethet som gjør at alt får lov å fortsette. Det er det å ikke føle som er det farligste av alt. Overmakt næres av andres avmektighet.

Jeg har en veldig god venn. Han sa: Jeg har lært meg å ikke overgi meg til avmakten.

Jeg vet ikke om det egentlig var det jeg gjorde, overga meg til avmakten. Det var i alle fall det siste jeg ville. Jeg tror mest det var kroppen min som gikk i forsvar. Og jeg tror din kropp har gjort det samme, mange ganger, særlig om du er en av dem som også sitter sånn på instagram og ser et ufiltrert folkemord pågå i sanntid. Sekundærtaumatisering er en reell ting. Empatiutmattelse, nummenhet: Det er tegn på at du er sliten, at kroppen din ikke er laget for dette, at det er for mye.

Så hva er svaret? Se bort? Ikke se på de videoene?

Noen ganger: Ja. Når noe har gjort deg nummen er ikke veien ut å pøse på med mer av det samme.

Men det er ikke hele svaret, for virkeligheten fortsetter. Og det vet du. Og samvittigheten gnager (enda det ikke er hos deg den hører hjemme). For å handle må vi vite. For å handle må vi føle. Og for å føle må vi tørre å se, må vi tørre å ta inn det et helt folk opplever med kroppene sine, den virkeligheten så ubegripelig mange ikke har muligheten til å skru av, det helvetet på jord som fortsetter og fortsetter og fortsetter selv om havet ligger der taust og flatt.

Vi må se. Men i stedet for å lukke oss ned, må vi knekke sammen.

I stedet for å stirre tomt ut av vinduet, må vi legge oss under bordet og gråte.

I stedet for å late som alt går bra, må vi ringe noen. Må vi finne noen, klemme noen, legge oss inntil noen.

I stedet for å ta med laptopen og gå ned i fjæra for å skrive "noe av betydning", må vi legge den igjen inne og innse at det som virkelig har betydning er vårt eget bankende, knuste hjerte, dets utrolige evne til å spre lys. I stedet for å "gjøre noe produktivt" for å føle oss bedre, må vi gå i stikk motsatt retning: Vi må finne veien ut av nummenheten ved å aktivt velge å gjøre noe radikalt uproduktivt. Noe nærende. Vi må overgi oss, ikke til avmakten, men til det i oss som trenger at vi kommer tilbake til oss selv.

For det er der skaperkraften bor, og den trenger vi mer enn noen gang.

Som havet sier, in its lovely voice: Excuse me, I have work to do.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Silje Ryvold [Femtito netter] (@siljeryvold)


Fotnoter


  1. Wissam Nassar på Instagram:

    ↩︎

  2. Fotnote. ↩︎

  3. Eye on Palestine:

    ↩︎

  4. Nahed Hajjaj:

    ↩︎

  5. Wissam Nasser:

    ↩︎

  6. Osama Saleh:

    ↩︎

  7. I GO DOWN TO THE SHORE by Mary Oliver
    I go down to the shore in the morning
    and depending on the hour the waves
    are rolling in or moving out,
    and I say, oh, I am miserable,
    what shall —
    what should I do? And the sea says
    in its lovely voice:
    Excuse me, I have work to do.. ↩︎


Les neste

Psykisk raseri
Brev til verden · Mest lest

Psykisk raseri

Ja, vi må snakke om psykisk helse, men kan vi please begynne å fjerne byrden det er å måtte "bli frisk" fra enkeltmennesket og heller plassere den der den hører hjemme: På samfunnsnivå.