Brev til verden · · 5 min lesning

The long haul

Dårlig nyhet: Det finnes ikke noe "etterpå." God nyhet: Du er viktig, du er en del av løsningen, og du er kallet.

The long haul
En gutt sitter på ruinene av familiens hjem i Anata, som ligger i Oslo-avtalens Israelkontrollerte «Area C», rett utenfor Jerusalem. Foto: ©Silje Ryvold, 2013

Lenge, i flere måneder etter 7. oktober, så tenkte jeg at det skulle komme et etterpå.

At det skulle komme et etter dette, at det skulle komme en dag hvor jeg kunne gå tilbake til normalen, at det igjen skulle komme et liv der jeg ikke hver eneste dag skulle tenke på folkemord, undertrykkelse, urettferdighet; se avrevne kroppsdeler, se drepte barn, høre ropene til dem som har mistet alt, skrike i fortvilelse, gråte hjelpeløst, noen ganger høyt, noen ganger stumt, ofte ned i tastaturet, alltid i desperasjon.

At det skulle komme en dag hvor vi kunne gå tilbake til livet vårt sånn vi kjente det.

At kampen skulle ha nyttet.

At vi skulle kunne trekke pusten, se oss tilbake og si: Det var uutholdelig jævlig. Så ufattelig mye og mange er tapt. Vi tilgir aldri. Men nå er det over.

Men hør: Dette går ikke over.

Jeg vet ikke når det begynte å demre for meg, men sakte, en gang i vår, mens lyset steg og snødybden sank og solgangsbrisvinder blåste gjennom skogen, sank det inn over meg: Det finnes ikke noe etterpå. Det kommer ikke til å komme et punkt hvor vi kan si oss ferdige. Det kommer ikke til å komme en dag hvor vi kan omfavne hverandre og si at vi vant til slutt. For en våpenhvile er ikke målet; avskaffelsen av kolonialisme og rasisme er.

Jeg vet dette ikke er sånt man skal si om man skal skrive om håp. Jeg vet det er meningen man skal skrive om godhetens seier der fremme, selge inn idéen om at det nytter, overbevise folk om at de må kaste sine krefter inn, for døden skal tape.

Men dette er saken: døden taper jo ikke.

Døden tar oss alle sammen.

Spørsmålet er bare når, og hvordan, og på hvems premisser. Spørsmålet er om de som er igjen får en grav å gå til. Spørsmålet er om vi får privilegiet det er å dø i én bit, om vi får se våre barn vokse opp, om vi får bære vår død med verdighet eller om også den skal trampes på av alle som fornekter den for seg selv. Spørsmålet er om vi, når døden tar oss, har levd et liv der vi skapte mer enn vi ødela. Spørsmålet er hvordan vi skal leve i en verden som sakte og voldsomt faller sammen foran oss, der vi står skrekkslagne og blåøyde og rådville og må erkjenne at verden slik vi kjente den er borte - eller at verden slik vi trodde den var aldri egentlig fantes, at vi har vært så uendelig blinde.

Første gang jeg var i Palestina var i 2006. Jeg var der for å gjøre intervjuer til en masteroppgave om den israelske fredsbevegelsen, for jeg tenkte at om håpet finnes noe sted så måtte det være blant dem som hører til den undertrykkende part men som likevel arbeider for at undertrykkelsen skal opphøre. En av dem jeg møtte, og som ble en god venn, var Jeff Halper. Han er sosialantropolog, israelsk jøde, aktivist og grunnlegger av ICAHD, Israeli Committee Against House Demolitions, en radikal, anti-kolonialistisk israelsk organisasjon som jobber mot okkupasjon og apartheid og for en rettferdig fred. Jeg ble dypt engasjert i ICAHDs arbeid og reiste i perioden 2006-2014 gjentatte ganger til Vestbredden for å se og lære, og for å være med å gjenoppbygge revne palestinske hus - en helt konkret, solidarisk handling, en act of resistance mot okkupasjonen og for den palestinske kampen for frihet.

Hver gang jeg var der føltes det som at dypere og dypere lag av urettferdighet og ondskap ble avdekket foran øynene mine, som at jeg sank lenger og lenger ned i forståelsen av det som kjentes - og kjennes, nå mer enn noen gang - som et bunnløst mørke. En undertrykkelse og en urettferdighet så massiv at jeg ikke ante hvordan jeg skulle bære den.

En sånn dag, med trykket av okkupasjonsmaktas jævelskap tungt på skuldrene etter å ha sittet vakt hos en familie i Sheikh-Jerrah, Øst-Jerusalem, hvis hjem brutale settlere delvis hadde tatt over og som nå sto i fare for å miste alt mens de daglig ble trakassert og kastet søppel på av de amerikanske bosetterne som hadde stålet halve huset deres, snakket jeg med Jeff. Jeg var så fortvilet; tankene kvernet, hvordan får dette skje, hva skal vi gjøre, ingenting hjelper, alt blir bare verre (og jeg er glad jeg ikke visste akkurat hvor ille det faktisk ville bli ti år senere). Jeg gråt og sa: Hvordan holder du ut? Hvordan klarer du å holde motet oppe, å bare fortsette og fortsette selv om ingenting hjelper?

Og Jeff sa: Look. You have to understand: We're in for the long haul.

Ingenting vil bli bedre i morgen, sa han. Det er ingen quick wins, ingen quick fixes, ingen umiddelbar utsikt til at rettferdigheten skal seire. Dette er en lang kamp, dette er et langt trekk, dette er the long haul.

Jeg har tenkt på det så uendelig mange ganger siden. Og nå, etter at det begynte å demre for meg at denne kampen tar ikke slutt nå, til høsten, til vinteren, til neste år, at dette kommer til å fortsette og alt kommer til å bli verre, og så enda verre igjen - for det som skjer i Gaza nå er en del av strukturer som er så skadelige og så massive og så gjennomtrukne av kolonialisme og rasisme og hvit overmakt at det er vanskelig å i det hele tatt se for seg noe utenfor, bortenfor - nå tenker jeg på det mer enn noen gang: We're in for the long haul.

Vi må trekke pusten nå, for vi trenger mer pust.

Vi må skrive og synge og lage kunst nå, for vi trenger mer litteratur og musikk og kunst, nå.

Vi må samle så mye skjønnhet vi kan, nå, for vi trenger skjønnhet, nå.

Vi må omfavne hverandre nå, for vi trenger hverandre. Nå, og alltid.

Ikke etterpå. Etterpå finnes ikke.

Det som finnes er en livslang kamp for å skape en annen verden. Et nå og nå og nå, der vi må se døden i hvitøyet og samtidig holde fast i at det i oss som handler i og av kjærlighet aldri kan dø. Der vi må skjønne at strukturene som gjør folkemordet i Palestina mulig er så utbredte og dominerende at de også finnes inne i oss selv. Og at det, tross alt, er et ljomende drønn av håp. For er det noe vi virkelig har makt til å forandre, så er det oss selv – en tanke og en handling og en knust illusjon av gangen.

“The true focus of revolutionary change is never merely the oppressive situations which we seek to escape, but that piece of the oppressor which is planted deep within each of us, and which knows only the oppressors' tactics, the oppressors' relationships.”

― Audre Lorde, Sister Outsider: Essays and Speeches

Les neste

Psykisk raseri
Brev til verden · Mest lest

Psykisk raseri

Ja, vi må snakke om psykisk helse, men kan vi please begynne å fjerne byrden det er å måtte "bli frisk" fra enkeltmennesket og heller plassere den der den hører hjemme: På samfunnsnivå.