Jeg ser på havet og tenker
på historien
som en brønn.
Hvordan grunnvannet falt
som regn og rant
gjennom tiden
helt
til grålysningen,
grapefruktrød
og gjennomsiktig
som alle begynnelser.
Ut av den rant dagene
som rullestein
og elveløp
dannet kulper og stryk
gjennom årtusenene.
Alt som kom før oss næret oss
når vi formet hendene til en skål
og drakk av eonene, århundre
for århundre,
og det smakte kaldt
og stjerneskinnsaktig.
Så kom menneskene
til kyster de ikke kjente
og sa: Alt dette
er vårt. Og med vold
tok de hendene
som med åpne håndflater
var reist mot himmelen
og bandt dem
i sitt eget ufrie bilde.
Det var ikke jord
som grumset brønnen til
men alt vi begravde i den
for å slippe se.
Jeg ser på havet og tenker på historien
som en brønn, grumsete
og full av død: larver
forråtnelse og den stinkende
eimen av kolonialisme
og kapital, lag på lag
over morgengryet.
Oppå den la noen et lokk
og sa: 7. oktober 2023, her
begynner historien nå
mens de lempet lastebillass på lastebillass
med døde kropper
innunder,
i smug.
Jeg ser på havet og havet sier: den brønnen
har ingen vegger, bølge
for bølge
skyller jeg historien i land,
som opprør
og nåtid
og du skal kle av deg alt som ikke er ditt
og være den virkeligheten du vil
skal komme.
